Sylvia Elise Rasmussen

Sylvia Elise Rasmussen

Etter en traumatisk første fødsel, kjente jeg tidlig i neste graviditet at jeg hadde frykt for fødselen. Med redsel for at noe skulle gå galt med barnet i magen i tiden rundt og underveis. Jeg ble derfor ganske tidlig i svangerskapet henvist til samtaler med jordmor på sykehuset, både for å bearbeide tidligere erfaringer og for å forsøke å sikre oss om at dette ikke skulle skje igjen. Samtidig ønsket jeg selv å vite at jeg også gjorde det jeg kunne for å bidra til at jeg var best mulig forberedt til fødselen. Det siste jeg ønsket var at det skulle bli et nytt hastekeisersnitt. Derfor var det viktig for meg å vite at både jeg og sykehuset gjorde det vi kunne for å unngå det.

Jeg kjøpte boka «en god fødsel», og tok også det nettbaserte fødselsforberedende kurset. Begge deler var opplysende og fine gjennomganger av hva som skulle skje. Det var nok lydfilen som hjalp meg mest.

Jeg hørte på den hver kveld fra ca uke 34. Og syns faktisk at jeg fikk en mye bedre søvn også etter jeg begynte med det. Etterhvert som ukene gikk følte jeg meg mer og mer trygg og klar for at dette skulle gå bra. Dette hadde også sammenheng med at jeg også fikk tett oppfølging fra sykehuset. Jordmoren som jeg gikk til for samtaler kommenterte at hun følte at jeg var begynt å bli mer rolig og selvsikker i forhold til fødselen.

Men også denne gangen ble det mot slutten roligere i magen. Bare på et tidligere stadium enn sist. I uke 37 sendte fastlegen meg på kontroll på sykehuset, og ultralyden viste at barnet var lite. Men det virket som alt var som det skulle og man ville la det gå 2 uker før neste vekstestimering. Disse to ukene var noen lange uker, hvor lydfilen mange ganger hjalp meg til å roe meg ned slik at jeg fikk sove.

Når jeg var tilbake på ultralyd i uke 39 hadde barnet blitt enda tynnere, det var nesten helt tomt for fostervann og jeg hadde fått veldig høyt blodtrykk. Jeg ble derfor satt i gang umiddelbart.

Ettersom jeg hadde et tidligere keisersnitt bak meg ble jeg satt i gang med ballong den formiddagen. I fødebagen hadde jeg pakket med en pute som heter bbhugme. Denne puta la jeg oppå ryggen til en lenestol og stilte meg selv bak stolen slik at jeg kunne henge over puta/ryggen på stolen. Armene hang slapp frem, og jeg kunne stå å vugge/disse med beina. Ganske umiddelbart kjente jeg at jeg fikk små tak, som i løpet av noen timer utviklet seg til regelmessige rier med 2-3 min mellom. Hele tiden sto jeg bak stolen og fokuserte på det jeg hadde lært i lydfilen. Lå med hodet ned i puta og jobbet med pusten, samtidig som jeg hele tiden passet på at hendene hang slakt ned og bekkenet fikk vugge rolig frem og tilbake.

Kl.1730 falt ballongen ut, og jeg ringte på jordmor. Fram til da hadde jeg bare vært alene inne på rommet mitt og jobbet med riene på den måten jeg hadde øvd på.

Jordmor sjekka åpning og det var allerede 5 cm, så vi fikk tildelt fødestue. Kl.18 var vi innlosjert der. Jeg følte fortsatt at riene var under kontroll, og at jeg klarte å jobbe med dem slik jeg hadde lært/øvd meg på. Ved hjelp av det mentale treningsverktøyet klarte jeg også å fokusere på pusten, og holde meg rolig istedenfor å bekymre meg for babyen i magen.

Det ble besluttet at vannet skulle tas, og det var heldigvis blankt og fint. Men etter det haglet riene på. Jeg klarte ikke lenger å stå oppreist å puste slik jeg ønsket, og måtte legge meg i sengen. Jeg ble bekymret og frustrert for at jeg ikke lenger hadde «kontroll» på situasjonen. Men klarte likevel å gå i meg selv og jobbe med pusten, selv om jeg måtte ligge i sengen istedenfor å kunne stå. Under 1 timer etter at vannet var tatt hadde jeg full åpning og 30 min etter det igjen var han ute, etter bare noen få pressrier. Og uten noen som helst form for smertelindring.

Lykkefølelsen og mestringsfølelsen over at alt gikk så fint, at det ikke ble keisersnitt og at babyen kom ut og hadde det bra var ubeskrivelig. Morkaka var liten, så babyen hadde ikke fått i seg nok næring, og var bare 2500g fordelt på 49 cm. Vi måtte derfor legges inn på barselavdelingen denne gangen også.

Takket være det mentale treningsverktøyet ble fødselen til en fantastisk flott opplevelse, som jeg gjerne gjør igjen. Og da håper jeg at vi endelig kan få lov til å sjekke inn på barselhotellet 🙂